Tragikomisk om manisk-depressiv finne..
Arto Paasilinna
”Den ulende mølleren”
Aschehoug 2006


Stedet er den finske landsbygda, tidspunktet tidlig femti-tall. Nyinnflyttede Gunnar er i begynnelsen godt likt, iherdig, nevenyttig og munter som han er. I perioder er det imidlertid mørket som rår i Gunnars liv, og da blir forholdet til omverdenen komplisert:
”Gunnar Huttunen ble betraktet som gal. Naboene fortalte rundt på bygda at Gunnar pleide å ule som et skogsdyr om nettene.” […] ”På slike netter ligger folk våkne i bygdene ved den store elva. ”Gal er han, ja, men sponene han høvler, er gode, og dyr er han jo ikke”

Men manisk-depressive Gunnar kommer etter hvert så på kant med bygdas befolkning, at en konfrontasjon med påfølgende utstøting og forvisning synes uunngåelig. Det er liten forståelse og sympati og hente for hans irrasjonelle og underlige reaksjoner når verden går ham i mot:
”Huttunen tenkte at hvis han hadde hatt en verkebyll i brystet, hadde folk latt ham få leve i fred. Da ville de ha forbarmet seg over ham, hjulpet ham, latt ham sykne inn blant mennesker. Men da sinnet hans ikke var som alle andres, kunne han ikke tolereres, men måtte støtes bort fra alt menneskelig fellesskap.”

Arto Paasilinna byr på en enkel og ukomplisert historie, full av alvor, latter og tragikomiske episoder – en historie som fortsetter å leve lenge etter at siste side er lest.

Du kan spørre etter boken på folkebiblioteket.